Alta kraftverks historie

Ivar Sekne og Lars Thue

Det var ingen ny idé å bygge ut Alta-Kautokeinovassdraget da forslaget kom opp i full  bredde på 70-tallet. Helt siden 1910 har det vært interesse for å bygge ut dette vassdraget, men ideen fikk først vind i seilene på slutten av 50-tallet, med Finnmark Fylkes Elektrisitetsforsyning som pådriver og med støtte fra Utbyggingsfondet. 

NVEs avdeling for vassdragsundersøkelser ble midt på 60-tallet bedt om å utføre konsulentoppdrag for Fylkesforsyningen og gjorde det. Da det i 1968 ble kjent at mulighetene for å demme ned Masi ble undersøkt, våknet folk. Men hverken NVE eller Fylkesforsyningen ville vedkjenne seg eierskap til prosjektet. Statskraftverkene sto utenfor prosjektet. Først sommeren 1970, samtidig med Mardølaaksjonen, tok NVEs generaldirektør Vidkunn Hveding  et initiativ for å koble Statskraftverkene på utbyggingen. 

Aksjonskomiteen mot neddemming av Masi ble stiftet i 1970. Fire år senere sendte NVE inn en konsesjonssøknad om utbygging uten neddemming av Masi. Under konsesjonsbehandlingen ble planene stadig redusert. I 1978 hadde Statskraftverkene planene klare. Samme år vedtok Stortinget å bygge ut vassdraget og aksjonskomiteen ble omorganisert til Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. 

Saken tok av og i 1979 eksploderte den. Finnmark fylke stemte for utbygging, de to berørte kommunene Alta og Kautokeino, stemte mot. Men begge fulgte lojalt opp fylkesvedtaket. I Statskraftverkene ble stortingsvedtaket tatt til etterretning med et sukk. Etter år med planlegging, undersøkelser, uttalelser, reduserte planer, protestskriv og møter, innlegg i avisene, påstander om feilaktig saksbehandling og prognoser, følte mange at lufta hadde gått ut av ballongen. 

Statskraftverkene planla et kraftverk som skulle gli best mulig inn i terrenget. Det gjaldt valg av veitrasé, et koplingsanlegg bygd inn i fjellet og kabler ført under jord. Spesiell, særegen vegetasjon skulle beskyttes. Prosjekteringen av den 145 meter høye dobbeltkrummede uarmerte hvelvdammen som demmer oppVirdnejavre ble preget av de offentlige dimensjoneringsbestemmelsene og ble derfor ikke den store utfordringen i statikk. Men betongteknologisk — sammensetningen av betongen og det støpetekniske — ble dammen, Norges høyeste, en stor oppgave. Her bidro ikke minst Statskraftverkenes egen betongteknolog Gunnar Kummeneje med sin kompetanse. Hele sitt yrkesaktive liv viet han til å fremme og utvikle betongteknologi. 

Etter voldsom politisk strid og sivile ulydighetsaksjoner, særlig ved teltleiren ved Stilla der byggingen av anleggsveien startet i 1979, skar regjeringen Nordli igjennom i januar 1981 og ga grønt lys for utbygging og rydding av leiren ved Stilla 14. januar ved hjelp av en politistyrke på 600 mann. Likevel — fram til januar 1982 sto utbyggingen stille i påvente av arkeologiske utgravninger, avklaringer fra regjering og storting og Høyesterett. I september 1982 sto anleggsveien ferdig, bygd av entreprenøren AS Veganlegg. Arbeidene med selve kraftverket kunne begynne.

Opprinnelig hadde Statskraftverkene tenkt å bygge kraftverket i egen regi. Men på denne tida hadde Statskraftverkene mange store utbyggingsoppgaver. Altaentreprisen var den største Statskraftverkene til da hadde satt ut på anbud, og et joint venture kalt ”Alta-kontrakt”, bestående av entreprenørene Ing. Thor Furuholmen AS, AS Veidekke og Astrup & Aubert AS, fikk oppdraget. Sammen med dyktige entreprenører, ingeniører og anleggsarbeidere ble anleggsarbeidene forsert så kraftig at det året som gikk tapt på grunn av demonstrasjoner, politisk og rettslig avklaring og arkeologiske utgravninger, ble tatt inn. Kraftverket sto dermed ferdig til fastsatt tid, i mai 1987. Særlig er det grunn til å fremheve det omfattende nedsprengningsarbeidet for de 140 meter høye damveggene. Til damarbeidene ble det brukt en høy tårnkran på hver side i stedet for en kabelkran. Krana på den ene siden løftet 12 tonn på en 80 meter lang arm, visstnok den største i Nord-Europa.

Hele tiden samarbeidet Statskraftverkene godt med de to berørte kommunene, som særlig var opptatt av at samenes interesser, naturen og miljøet ble tatt best mulig vare på. Statskraftverkene bevilget flere typer støttemidler til kommunene: 10  millioner kroner til et næringsfond, 4 millioner kroner til ulike bygg, 17 millioner til to bruer, ca. 8 millioner til en kraftledning og 14 millioner til et settefiskanlegg. 7,5 prosent av de totale kostnadene gikk til  miljøtiltak. Totalt kostet Alta kraftverk 1,1 milliarder kroner.

Kraftverket, et rent fjellanlegg, ble altså bygd ut med mange skarpe og kritiske miljøvernblikk på seg og fikk sin endelige utforming som en følge av de nye premissene som debatten rundt Alta-utbyggingen la. Neppe noe annet kraftanlegg har fått så mye penger til miljøtiltak. Både den bygningstekniske og elektrotekniske delen av anlegget ble formet ut fra hensyn til miljøet. Med i dette bildet hører også entreprenørens løsning med kraner på hver side av dammen i stedet for kabelkran og plasseringen av deler av betongproduksjonsanlegget inne i fjellet. Alt dette var med på å redusere inngrepene i terrenget. 

Fra å være landets mest omstridte vannkraftprosjekt, ble Alta kanskje landets mest miljøvennlige kraftverk med det trolig strengeste manøvreringsreglementet. Derfor er det installert hele 13 luker, en 130 tonn tung tappeventil i kraftstasjonen og en avansert styringsautomatikk. Bak tappeventilen, de store dykkede flomlukene og den programmerbare styringen, lå det mye pionérarbeid.

Arkitekt Egil Sorteberg utformet Sautsohallen, som var et arbeidssted da dammen ble bygd. Etterpå fikk den kinosal, utstilling, balkong og multivisjonsprogram, den første kraftstasjonshallen i Norge med slike fasiliteter. 

De tørre tall forteller om et kraftverk med to aggregater med en ytelse på henholdsvis 100 og 50 MW og en planlagt årsproduksjon på 625 GWh, en størrelse som på folkemunne etter hvert ble brukt som en enhet for kraftproduksjon (”Ett Alta-kraftverk). 

Statkrafts teknisk kulturhistorie,"De temmet vannet", 2011 Universitetsforlaget