Staten kom inn som eier og utbygger av Aura kraftverk i 1946, men anlegget har en lang forhistorie som starta med at gründeren Ragnvald Blakstad kjøpte fallrettigheter i Aura og Litledalselven i 1907.
Ivar Sekne og Lars Thue
Kraftverket på Aura har en lang og broket forhistorie før Staten kom inn som eier og utbygger i 1946. Gründeren Ragnvald Blakstad kjøpte fallrettigheter i Aura og Litledalselven i 1907. Han ville bygge kraftverk. I 1913 ga Staten konsesjon til Blakstads selskap A/S Aura, og arbeidene med å bygge anleggsjernbane startet. 2000 arbeidere strømmet til, folk bodde overalt, og snekkere bygde brakker i stort tempo.
Utbruddet av 1. verdenskrig strupte tilførslene av driftsmidler fra den engelske hovedeieren Nitrogen Products and Carbide Company Ltd.. I 1919 stoppet arbeidene opp. Men den lille kraftstasjonen Dalen I var klar. (i drift til 1960, så revet). Flere ganger i 30-åra ble arbeidene gjenopptatt uten at noe ble ferdigstilt.
Under krigen var det tyske Nordag som eide og utviklet anlegget. Fra 1941 satte de i gang anleggsarbeid. Det gikk over stokk og stein. Den som kunne gi inntrykk av å være bas og kunne blåse ut uttrykk som ”verdamte”, ”verfluchte” og ”los! los!”, kunne gi de merkeligste ordrer. Ingen spurte etterpå hvem som hadde gitt ordrene eller hvordan de ble utført. Bygde man på en brakke i den ene enden, kunne det godt være at noen rev den i den andre. Sabotasjeaksjoner forsinket fremdriften. Tyskerne ga etter hvert opp, de også.
I november 1945 var statsminister Einar Gerhardsen på Aura på befaring sammen med en gruppe stortingsrepresentanter for å finne ut om staten skulle fortsette utbyggingen. Møre og Romsdal hadde behov for en hardt tiltrengt elektrifisering! Statsråd Lars Evensen brant for elektrisitet til folk og storindustri. Han gikk inn for at statens eget fagorgan, NVE, skulle planlegge og gjennomføre utbyggingen av kraftverket i Aura. Staten skulle vise muskler. Og de måtte trenes opp.
1. oktober 1947 vedtok Stortinget å fullføre Aura kraftsatsjon. Sunndal Verk skulle sikres kraft til sitt aluminiumsverk. Flaggene gikk til topps på det lille stedet. Dette var det første store utbyggingsprosjektet et amputert Vassdragsvesen tok fatt på etter krigen, og det krevde sterke politiske beslutninger og en bevisst og raus tildeling av ressurser. Et klar politisk vilje sto bak denne satsingen.
I første omgang hadde planleggerne på NVEs hovedkontor nok med å bestille og kjøpe nye store anleggsmaskiner og utstyr. Teknologien hadde gjort det mulig å drive anlegg maskinelt i stedet for manuelt. En dramatisk effektivisering av anleggsdriften skulle gjøre Aura-utbyggingen til den mest moderne noen hadde sett. Særlig fjellsprengningen ville endre karakter totalt. Nytt og bedre boreutstyr var kommet på markedet ved siden av mer effektive laste- og transportmaskiner. Det ble mulig å drive store tunneler og sprenge kraftstasjonshaller mye billigere og raskere enn før. Et rekordenes kraftverk tok form på tegnebrettet. De gamle utbyggingsplanene ble revurdert. Tilløpstunnelen skulle drives fra bare fire tverrslag og kunne derfor kortes ned til 15,9 km Tverrsnittet ble økt til 27 kvadratmeter.
I 1951 vedtok Stortinget å bygge ut Aura i full skala. Behovet for kraft til både storindustri og husholdninger nærmest eksploderte. NVE hadde bare tida og veien. I 1954 måtte kraftverket stå klart, da trengte Sundal Verk (senere Hydro Aluminium) på Sunndalsøra enorme mengder kraft.
Ny teknologi og nye problemstillinger krevde kompetanse NVE måtte ut av etaten og dels også over landegrensene for å finne. Her hjemme hadde NTH, rådgivende ingeniørfirmaer, kraftselskaper, entreprenører og leverandørindustrien mye kompetanse. Samlet sett var denne kompetansen på høyde med den som fantes i de landene som hadde kommet lengst innen vannkraftutbygging, som USA, Sveits og Sverige, mente mange. Mulig de tok litt hardt i, men Norge var på god vei, særlig når det gjaldt turbinproduksjon og damkonstruksjoner.
Når det gjaldt å bygge fyllingsdammer av den typen som skulle bygges på Aura, var erfaringene mangelfulle. Det ble noen turer til USA for å lære. Det samme gjaldt sprengning av store tunneler, og her var svensk ekspertise en god hjelp de første etterkrigsårene.
Aura kraftstasjon ligger 300 meter inne i fjellet og er delt i to maskinhaller. Løsningen med to haller ble valgt for å ha en i reserve ved ytterligere utbygging. Nordre hall ble sprengt først. Det var godt fjell, men man ville likevel sikre maskinsalen med et støpt hvelv. Dette skjedde med et ”sprengverk”av betong fritt fra berget og med betongsøyler som understøtte mot berget. Dette skjedde etter at ”hvelvseksjonen” var sprengt ut.
Søndre hall ble sprengt ut i sin helhet før betonghvelvet ble støpt. Himlingen fikk god klaring mot berget over. Bergkvaliteten var så god at man fant det unødvendig å sikre bergflaten. I den nordre hallen ble det støpt søyler mellom himlingen og berget over. På grunn av setninger i berget over er det oppstått skader på enkelte søyler uten at dette har fått alvorlige følger.
Den felles avløpstunnelen er 575 meter lang og har et tverrsnitt på 29 kvadratmeter. Fallhøyden fra inntaksmagasinet, Holbuvatnet, er 790 meter. Stengeorganet for inntaket er en segmentluke 4 x 4,5 meter. Tunnelen deler seg i to grentunneler med hver sin sjakt, som har hvert sitt pådragskammer med felles avslagskammer. Etter å ha passert finvaregrindene renner vannet gjennom grentunnelene, som deler seg i to rør til ventilkammeret. De føres inn i to 1100 meter lange rørtunneler i 45 graders helning ned til stasjonen, en tunnel med to rør til hver maskinhall. Trappene i rørsjaktene har 4800 trinn og var i sin tid verdens lengste. Bratte er de også. I dag tar man heisen.
Statkrafts teknisk kulturhistorie,"De temmet vannet", 2011 Universitetsforlaget
En uventet feil skjedde under sending, sjekk at e-posten er gyldig.
Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.
www.vasskrafta.no er etablert som eit samarbeid mellom Noregs vassdrags-og energidirektorat (NVE) og Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum
