Vassdragene representerer fornybare og evigvarende ressurser. Lover skal sikre at vannkraftressursene utnyttes best mulig for samfunnet. Vannkraftproduksjonen foregår hovedsakelig i offentlig regi. Den 18. september 2009,var det hundre år siden bestemmelsen om hjemfall for alle med unntak av staten, kommuner, fylkeskommuner og norske borgere kom inn i norsk konsesjonslovgivning.
Etter hvert ble også norske borgere underlagt bestemmelsen om hjemfall. Med hjemfall menes at ikke-offentlige aktører som får konsesjon til utbygging av fossefall etter 60 år skal la dette med tilhørende anlegg og reguleringer tilfalle staten vederlagsfritt. I år kom en ny lov som inneholder bestemmelser om at det ikke lenger skal gis konsesjon med hjemfall for private aktører. Hjemfall slik det har vært i lovgivning fra 1909 er dermed historie.
Forhistorien er lang. På begynnelsen av 2000-tallet stilte EFTA Surveillance Authority (ESA) spørsmål om hjemfall for private aktører, og dermed forskjellsbehandling av private og offentlige aktører, var i overensstemmelse med EUs krav om fri flyt av kapital og arbeidskraft. Dette var en av årsakene til at det ble satt i gang et offentlig utredningsarbeid. Hjemfallsutvalgets innstilling (NOU 2004:26) i 2004 foreslo store endringer med forslag om eierskapsnøytralt hjemfall og partiell hjemfall. I korthet betydde det at både offentlige og private aktører skulle omfattes av hjemfall og at konsesjonæren kunne beholde inntil 33 prosent av kraftanlegget ved hjemfall. Konsesjonsperioden skulle forlenges til 75 år fra lovgivningstidspunktet. Det var flere årsaker til at en endring i hjemfallets innhold var nødvendig. Særlig fremhevet ble Energiloven av 1990 som med liberalisering av kraftmarkedet åpnet behovet for større fleksibilitet, effektivitet og dermed verdiskapning enn det eksisterende lovverket ga rom for.
Forslagene i utredningen skapte reaksjoner. Avislesere ble møtt med overskrifter som Hvemskaleievannkraften? og Hissigefeideromfosser. Hjemfallsutvalget ble nedsatt da Einar Stensnæs fra KrF var olje- og energiminister. Med regjeringsskifte til AP, SV og SP ble synspunktene i utredningen lagt på is og dermed også hvordan Norge skulle imøtekomme ESAs spørsmål om forskjellsbehandling av offentlige og private aktører i kraftsektoren. I 2006 ga olje- og energiminister Odd Enoksen svar om at Norge stod fast på hjemfall. I 2007 falt dommen i EFTA-domstolen. Her gikk det fram at den norske praktiseringen av hjemfall var i strid med EØS. At målet i den norske politikken var offentlig eierskap kom ikke godt nok frem. Domstolen viste blant annet til bruken av foregrepet hjemfall. Lov av 2008 skjerper dermed målet om offentlig eierskap.
Debatten i vår tid viser hvordan en gammel sak igjen blir aktuell. Forut for introduksjon av hjemfall i lovverket i 1909 gikk diskusjonen høyt i politiske miljøer og aviser.
Hvorfor skal et museum være opptatt av et tema som hjemfall? For Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum er spørsmål om vannkraftressursene viktige. Konsesjonslovene har stor betydning for miljøet museet virker i. Kraftselskapet AS Tyssefaldene var det første selskapet som fikk konsesjon etter at Panikkloven ble vedtatt i april 1906. Kraftselskapet har forholdt seg til hjemfall som del av betingelsene for utbygging og produksjon. Selskapet AS Kinservik var det første selskapet som fikk krav om hjemfall så tidlig som i 1907. Et museums styrke i formidling av samtiden er nettopp bruken av historiske eksempler. Vanskelige samfunnssaker kan belyses med virkemidler som film, spørsmålsstillinger, bilder, lys og lyd.
Med utgangspunkt i stortingsdokumenter og aviser skal vi her gi noen svar på følgende spørsmål: Hvorfor ble hjemfall et aktuelt tema i den nasjonale politiske debatten? Hvilke inspirasjonskilder brukte politikerne i utformingen av lovverket? Hvilke argumenter ble forslaget om hjemfall møtt med i avisene i 1909?
I årene etter 1900 tok utbyggingen av vannkraft for alvor til. Internasjonal undersøkelser viste at Norge var ett av landene med mest utnyttbare vannkraftressurser. Kapitalen bak utbyggingene var i hovedsak utenlandsk. Avisen VG beskrev situasjonen slik i mars 1906:
”Vi står da nå ved en skillevei. Sarpsfossen med sine 50 000 hestekrefter tilhører for lengst et engelsk selskap. Hønefossen med sine 30 000 hestekrefter tilhører for størstedelen det engelske selskapet Edw. Loyds Ltd. Kykkelsrud med sine 75 000 hestekrefter er tysk, og Vamma likeledes med 75 000 hestekrefter er svensk. Nylig ble Rjukan og to andre fosser i samme vassdrag med sine 390 000 hestekrefter overdratt til det svensk-franske Norsk hydroelektrisk selskap. Og senest har man hørt om salg til den svenske bankmann Wallenberg og Ingeniør Eyde av Skjeggedalsfossen eller andre fosser i samme vassdrag. Dette representerer til sammen omkring 550 000 hestekrefter. Landets samlede vannkraft er regulert anslått til 1 250 000 hestekrefter.”
Selskaper som produserte kraftkrevende produkter for internasjonale markeder var på jakt etter store mengder billig kraft. Og det fant de her i landet. Med ny teknologi ble fossefall en vare som ble solgt fra bonden til ulike oppkjøpere som gjerne var stråmenn for utenlandske interesser. Bøndenes bruk av fossefall og fossekraft var knyttet til de mindre fossefallene. Nå var det de mer utilgjengelige og store fossefallene som kom i fokus. Den private eiendomsretten var nedfelt i Vassdragsloven av 1887, og det var nettopp hvor langt denne gikk som nå ble diskutert. Stortingsmann, og seinere statsråd, Johan Castberg, formulerte følgende problemstilling til regjeringen:
”Hva akter regjeringen at gjøre til forebyggelse av at mer og mer av vannkraften går over på utenlandske hender?”
Spørsmålet ble altså hvordan de politiske myndighetene kunne få kontroll med utviklingen. Vassdragene representerte en viktig nasjonaløkonomisk ressurs. I dampmaskinens tidsalder var landet avhengig av import av kull, mens i elektrisitetens tidsalder hadde vi kraftressursene innenfor landets egne grenser. Johan Castbergs spørsmål ble innledningen til flere år med lovarbeid. Innholdet gjenspeilet statens rolle som representant for allmennheten. Dette var utviklingstrekk som hadde gjort seg gjeldende på 1800-tallet, der staten tok større ansvar innen områder som helse, undervisning og samferdsel.
I Norge og Norden stod den private eiendomsretten sterkt. På Kontinentet tilhørte de store vassdragene allmennheten representert med staten. Dette hadde sammenheng med blant annet vassdragenes betydning som ferdselsårer. Det vi ser er at, i likhet med en rekke andre offentlige områder, hentet politikerne inn informasjon fra andre land. Bestemmelsen om hjemfall var dermed farget av andre lands lovgiving og erfaringer. Dette baserte seg således på en lang politisk tradisjon i Norge. Land som ble grunnlag for undersøkelser var blant annet Sveits, områder i Sør-Tyskland og USA.
Erfaringene fra andre land, særlig USA, viste at faren for monopolisering av vannkraften var stor, også når det gjaldt innenlandsk kapital. Dette var et av argumentene som ble brukt for at også norsk kapital måtte omfattes av hjemfall.
Forslaget ble møtt med alt fra at dette var sosialisme til at det var det beste som kunne skje når bonden først hadde solgt. En hovedproblemstilling var forholdet til Grunnlovens § 105: Fordrer StatensTarv, at Nogen maae afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom ti loffentlig Brug, saa bør han have fuld Erstatning af Statskassen.
Også konsesjonslengden var det diskusjon omkring. Avisen Den 17. Mai hevdet at en konsesjonsperiode på 70-80 år ikke ville få betydning for aktørene fordi deres økonomiske horisont ikke strakk seg lenger enn 20-30 år frem i tid. Videre argumenterte avisen for at bøndene ville få det samme for fossen enten det var krav om hjemfall eller ikke. Fra bondens synspunkt ville det uansett være det beste at staten ble eier på lang sikt.
”Når bonden først har solgt, har han ikke annet ønske enn at staten får disse rikdommene innen en viss tid. For alt det man vet i dag kan fossen om 100 år være verd 20 ganger så mye som i dag. Da vil det ikke være bøndene som fikk nytte av verdiøkningen men industrien som satt med fossene. Vil det ikke være tryggere for bøndene og alle andre å vite at det er staten som vil eie disse til slutt.”
Ekspedisjonssjef Arne Carlsen sitt foredrag for den norske ingeniør- og arkitektforening om staten og vannkraften ble gjengitt i Teknisk Ukeblad. Han hevdet at det aldri var forutsatt at den private eiendomsretten skulle strekke seg så langt som motstanderne mot hjemfall hevdet.
”Det sies at lovgivningen er sosialistisk, men da har omtrent hele Europa vært sosialistisk siden romernes dager.”
Argumentene for og imot hjemfall i 1909 var en diskusjon om hjemfall også skulle gjelde for norsk kapital. Det finnes lite som vitner om at det var motstand mot å innføre hjemfall for utenlandsk kapital. Diskusjonen var svar på en ny situasjon, som på sikt bidro til at offentlige aktører dominerte norsk vannkraftproduksjon. Vi kan også gi rett til dem som i 1909 hevdet at om 100 år vil fossen ha en helt annen verdi.
Av Elisabeth Bjørsvik, forskar ved NVIM.
Artikkelen stod prenta i "Liv og Rør" Informasjonsblad for medlemer i museumslaget for NVIM Nr. 2 - 2008
En uventet feil skjedde under sending, sjekk at e-posten er gyldig.
Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.
www.vasskrafta.no er etablert som eit samarbeid mellom Noregs vassdrags-og energidirektorat (NVE) og Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum
